Tour du Mount Blanc

Da har jeg startet på turen rundt Mount Blanc. Ble plukket opp av Mountain Drop-offs på flyplassen i Geneve og kjørt til hotellet jeg skal være siste natten før hjemreise der jeg la fra meg utstyret jeg ikke trengte på turen. Rakk Carrefour før de stengte og fikk både mat, vann og gass. Et strek i regningen er at Inleggsålene til skoene ble igjen i Narvik så jeg går nå uten. Det kommer nok ikke til å gå bra i lengden merker jeg. Håpet er at dette er å få kjøpt i Les Contanimes. Akkurat nå sitter jeg å spiser lunsj nær Col de Voza som er dagens høyeste punkt . Stigning fra Les Houches var rimelig brutal men det var heldigvis ikke så varmt.

Intersport var åpen da jeg kom til Les Contamines og der hadde de såler, veldig gode såler faktisk så nå ser det atskillig lysere ut for resten av turen. Det feires med lett forfriskning rett over gaten😊🍻

Legger med et lite utvalg av bilder jeg tok i løpet av dagens etappe. Første bilde er det offisielle start/slutt-punkt på turen. Ellers er det jo flotte fjell i alle retninger, tyrolerhus med velstelte hager og frodig vegetasjon. Kort og godt er det veldig vakkert her. Som dere ser på siste bilde fant jeg meg en flott teltplass i Les Contanimes😅 Godt å skjemme seg litt bort når man har vandret 19km uten såler i skoen.

Total distanse gått: 19km

Ferden kan følges på min Garmin Explore side
https://eur-share.explore.garmin.com/torgeirmork

Dette er regnet som den lengste etappen på TMB og med en alternativ rute mot slutten er det også det høyeste punktet på denne rundturen. På denne og neste etappe vil jeg være uten mobildekning så det blir lite med oppdatering før jeg nærmer meg Courmayeur.

Fra Les Contamines følger løypen en elv innover dalen i helt flatt terreng til man kommer til en vakker kirke, Notre Dame de la Gorge. Fra dette punktet blir det bratt stigning på kjerrevei innover dalen. Veien flater så ut etter noen kilometer og man får nå et flott skue innover dalen og kan se Refuge La Balme som ligger midt i stigningen som kommer om en drøy kilometer.
Jeg passerer hele veien store grupper med folk som har guide og disse går så sakte at jeg undres på hvordan de kan komme frem før det blir mørkt.

Det blir jevnt brattere stigning når man passerer Refuge la Balme og det blir veldig bratt et lite stykke før det flater ut igjen. Nå er det flatt en halv kilometer før det igjen begynner å stige og nå er store deler av løypen dekket av snø. På slutten av denne stigningen ligger Col du Bonhomme (2328 moh). Col betyr pass og fra dette passet skrår løypen ut mot øst og stiger ytterlig hundre meter før den kommer til Refuge de la Croix du Bonhomme. Herfra tar jeg en avstikker til et nytt pass som tar meg gjennom et område som skal gi en flottere opplevelse enn det den opprinnelig løypen gjør. Jeg havner også et lite stykke inn i neste etappe og sparer derfor noen kilometer på denne da. Passet Col Les Fours ligger på 2665 moh og her det fortsatt mye snø.

Nedstigningen på andre siden er svært bratt og hadde det ikke vært bløt snø her hadde jeg ikke gått ned denne veien. Det er tungt å stavre seg ned den snødekte skråningen men etter hvert kommer man forbi dette området og ender opp i en dal hvor det bugner av blomster av alle slag og her får jeg også øye på flere murmeldyr som springer i mellom og hamstrer mat. Jeg kommer dessverre ikke nært nok til å ta et godt bilde av noen.

Etter en times gange kommer jeg ned i dalbunnen og følger veien der opp til Refuge des Mottets som er dagens mål. De hadde plass til flere middagsgjester denne kvelden så jeg bestilte meg en plass. Serveringen startet ikke før kl 19 så det ble et par timer å vente. Da var det greit å kunne benytte fluktstolene som sto der til å nyte sola mens jeg ventet. Ja, det ble jo selvsagt noe leskende å drikke også😊

Middagen besto ikke mindre enn av fire retter. Til forrett grønnsaksuppe, deretter syrnet kålsalat og hovedretten lammekjøtt med kokte terninger av kålrabi og ris til. Og til dessert Cremebrule. Midt under middagen ble det trillet fram en type lirekasse hvor det ble sveivet i gang gamle kjente franske låter til stor jubel for de franske gjestene. Mottets er kjent for nettopp dette. Både maten og stemningen var god og er du noen gang i dette området bør du få med deg dette.

Etter denne opplevelsen var det bare å ta på seg sekken og vandre noen hundre meter tilbake for å finne teltplass siden det ikke er tillatt å slå opp telt i nærheten av hytta. De beste teltplassene var selvsagt okkupert nå så jeg måtte plasserte teltet på et lite gunstig underlag. Det ble lite søvn den natten.

Total distanse gått: 21,4km
Total stigning: 1650m

Fra Refuge des Mottets starter løypen med bratt stigning i hårnålssvinger opp til åsryggen over hytten. Deretter stiger den jevnt opp til Col de la Seigne (2525moh). Dette passet skal ha en fantastisk utsikt i alle retninger og spesielt mot fjellmassivet Mont Blanc Det var ikke meldt bra vær denne dagen men håpet likevel på litt utsikt på toppen. Dessverre ble det mer og mer tåke jo nærmere passet jeg kom. Det ble etterhvert ganske kjølig så skalljakken måtte på. På toppen var tåken så tett at sikten var knapt 10 meter. Ikke mye utsikt der denne dagen. Passet ligger akkurat på grensa mellom Frankrike og Italia så nå er jeg over i den italienske seksjonen av TMB.

Det er høflig å hilse på de man passerer i løypen og de aller fleste jeg møter gjør det. I guidebøker om turen nevnes dette spesielt og der sies det at man bør hilse med "bonjour" når man er i Frankrike og Sveits og "buongiorno" når man er i Italia. Jeg trodde dette ikke ble praktisert så nøye men det ble nesten umiddelbart svitsjet over til den italienske varianten når jeg krysset grensen. Det var enten "buongiorno" eller "salve" som de også bruker mye her. Morsomt😊 Skal tru om de har lest de samme bøkene som meg?

Tåken gjorde det vanskelig å navigere, spesielt første partiet fra passet hvor stien var dekket til av snø. Det gikk spor i alle retninger, noe som ikke gjorde det enklere. Akkurat her gikk jeg alene så jeg hadde ingen å følge etter heller. Jeg valgte å følge sporingen jeg hadde lagt inn på klokken min. Den ledet meg på rett spor.

Ca. 1 km fra passet passerer jeg nødhytten La Casermetta som ligger innerst i en dal og i oppstigningen til passet. Her begynte tåken å lette og det ble igjen mulig å se områdene man vandrer i. Dalen jeg følger vier seg ut og i bunnen av denne ligger en elv som øker i størrelse jo lengre ut jeg kommer. Det er stor snøsmelting i fjellene nå.

Etter ca 7,5km ankommer jeg Rifugio Elisabetta (2192moh). Klokken er nå 11 på formiddagen, mye tidligere enn planlagt. Dette var det egentlig målet for dagens etappe og selv om den skulle være kort ble den mye kortere pga varianten jeg gjorde dagen før. Jeg bestiller en kaffe og cola her og spiser den medbrakte lunsjen jeg forhåndsbestilte på Mottets. Lunsjen var det ikke noe å si på - det var mye og variert mat. Mens jeg sitter der bestemmer jeg meg for å gå helt til Courmayeur og ta en hviledag der. Dette stedet ligger ca 16 km fra Elisabetta, noe som tilsvarer 5,5 timers gange. Jeg har egentlig hotellrom der den 21.- 22. men klarer å få utvidet oppholdet der til en dag før. Det passer bra for da kan jeg få ladet alle batteriene, mitt eget inkludert😊

Elisabetta ligger plassert på et skille mellom to ulike daler og dalen nedenfor er et flatt våtmarksområde med elver som snor seg utover dalen. Helhetsinntrykket ødelegges av en helt snorrett anleggsvei på sørsiden av dalen. Men det er vakkert likevel.

Ved enden av denne sletten bærer det opp igjen. Det skal klatres litt over 500 høydemeter før man når det høyeste punktet. Solen har nå kommet fram og det blir så varmt at svetten siler mens jeg presser på oppover bakkene. Jeg passerer en finlender tre-fire ganger i løpet av denne stigningen. Når jeg stopper passerer han meg og etter en stund tar jeg han igjen. Han har et finsk flagg på sekken så jeg antar han er finsk. Jeg ser at han også har problemer med varmen og at han er gjennombløt i klærne.

Jeg kommer omsider til det høyeste punktet og nå vil det kun være nedstigning resten av etappen. Stien skrår seg nedover langs fjellsidene ned mot skianlegget ovenfor Courmayeur. Det er et par plasser hvor man må forsere snøpartier i bratte helningen men dette er iikke så veldig utfordrende for en nordlending😉

Etter 19 km ankommer jeg Rifugio Maisen Vieille (1957moh) som ligger 800m ovenfor Courmayeur. Dette er knutepunkt for alle skiheisene som kommer opp fra dalene på begge sidene av fjellryggen. Jeg setter meg ned her og bestiller meg et glass med avkjølende væske og får snart besøk av finlenderen jeg møtte tidligere på etappen. Det blir selvsagt snakk om opplevelsen med turen så langt og planene videre. Jeg får vite at han har begrenset med tid og korter ned turen der han kan med buss og heis men han har gått alle variantene som var mulig. Han prater bare på engelsk. På spørsmål om dette forteller han at alle lærer svensk i Finland men de som bor i den østre delen av landet har lite kontakt med svensker og språket blir derfor avglemt. Det virker jo logisk😊

Det begynner å blåse opp og jeg må avslutte den hyggelige samtalen og komme meg ned til Courmayeur før det blir regn. En time senere er jeg framme ved hotellet. Etter en rask dusj stikker jeg innom en pizzarestaurant og henter meg en pizza Diavola og en Cannoli. Cannoli er et frityrstekt deig formet som et rør fyllt med søt ricotta (ost) og den jeg fikk var iblandet sjokolade. Pizzaen var veldig god men desserten var for søt for min smak.

I morgen tar jeg en "zero day" (hiker språk) og vil utforske Courmeyar. Får se om det blir noe å skrive om.

Total distanse gått: 25,9 km
Total stigning: 1300 m

I dag har aktivitetsnivået vært lavt. I Garmin appen til klokken min kunne jeg lese at boddy-batteriet mitt bare var 5%! Æ har altså brukt opp batteriet mitt og nu må æ lades. Det passet derfor bra med en hviledag og benytte den til å se seg litt om i byen her.

Hotellet jeg bor på ligger midt i byen og det tar bare 5 minutter å gå til det som regnes som sentrum. Courmayeur er et lite tettsted med ca 2800 innbyggere men det finnes likevel ei forholdsvis lang handlegate her med kjente merkevarebutikker som man ikke forventer på en sånn liten plass. Italienere er glade i sine designerklær. Kolonialvarer derimot er de ikke spesielt opptatte av. Det finnes bare en liten matbutikk her som har veldig begrenset åpningstid.

Byens navn er av fransk opprinnelse og betyr noe sånt som "sete i et lite kirkedistrikt". Byen regnes for å være søsterby til Charmonix og det er vintersport som er hovedaktiviteten her. Mont Blanc tunnelen binder disse to byene sammen.

På sommeren er dette et døsig sted og mange av hotellene og butikkene er sesongstengte. De fleste som er her nå er fotturister som er, skal eller har vært på vandring slik som meg. Det finnes tilbud for de som ønsker å komme opp å beskue Mont Blanc nærmere uten å gå. Skyway Monte Bianco tar deg opp til Punta Helbronner på 3500 meter. Herfra kan du ta gondol over til Aiguille du Mid og derfra heis ned til Charmonix. Men dette er ikke billig.

Et selskap for fjellguiding var starten på byen slik den er i dag. Società delle Guide Alpine di Courmayeur ble dannet i 1850 for å utdanne/kvalifisere profesjonelle guider til å møte den økende fjellturismen som skjedde i dette området. Det var først og fremst fjellbestigning og fjellklatring da.
Courmayeur kan også skilte med å ha det flotteste rådhuset og politistasjonen i regionen.

Restauranter er det mange av og jeg avsluttet rundturen min med å spise pizza på en av dem (La Padella)

Total distanse gått: 4,5 km 😊
Total stigning: 75 m

Man drar ikke til Courmayeur for å oppleve byen. Det kan jeg si av erfaring nå. Det meste kan oppleves på et par timer og etter det er det ikke så mye annet å gjøre. Jeg kjedet meg rett og slett og satt i flere timer og ventet på at den forbaska butikken skulle åpne slik at jeg fikk handlet maten til de neste etappene. Maten vil si ei chorizopølse og et par baguetter pluss noe snacks. Det var med andre ord godt å komme seg i gang med de neste etappene.

I dag hadde jeg i utgangspunktet tenkt å følge tradisjonell etappe, dvs å gå fra Courmayeur til Rifugio Bonatti og stealthcampe der i området. Å stealthcampe vil si at man setter opp teltet skjult slik at løypepatruljer ikke ser det. Det er nemlig ikke lov å villcampe under 2500m her og blir man tatt kan man få en klekkelig bot. Det er likevel mange som gjør det og setter man teltet litt unna hyttene så går det som regel bra..

Det var meldt dårlig vær utover dagen så jeg satte meg som mål å komme meg tidlig avgårde. Jeg håpet å nå Rifugio Bonatti før tordenværet satte inn. Kvart over åtte var jeg sjekket ut av hotellet og klar til å gå.

Denne etappen er bare 12km og dette synes jeg er litt kort. Spesielt siden den neste er på 20km og innebærer ei krevende oppstigning på 850m. Jeg planla derfor å gå 3-4km ekstra slik at jeg får en tyvstart på neste etappe.

Fra Courmayeur sentrum passerer løypen kirken og følger veien derfra helt til fotenden av fjellet Monte de la Saxe som jeg etterhvert skal opp på og følge innover dalen. Der veien slutter snor løypen bratt oppover i sikksakk svinger gjennom skogen. Etter 4,5 km kommer jeg til Rifugio Bertone hvor jeg bestiller en kaffe Americano og et stykke gulrotkake. Gulrotkaken var knusktørr og rydde fra hverandre når jeg prøvde å ta et stykke med skjeen. Den har nok stått i kakedisken siden forrige sesong.

Fra Bertone følger TMB løypen vestsiden av fjellet Saxe innover dalen. Denne passerer flere gårdbruk og store flokker med kyr. Tidligere gikk ruten på toppen av fjellet men dette er nå en variant man kan velge om været tillater det. Tordenværet var ennå et par timer unna i følge værmeldinga så jeg valgte å prøve meg på varianten. Etter ytterlige 350 høydemeter var jeg oppe på ryggen av Saxe og fulgte denne innover med flott utsikt på begge sidene av fjellet.

Jeg var kommet halveis mot Bonatti da det begynte å duskregne og jeg så på skyene som var på vei mot meg at det kom til å bli mer. Jeg satte opp farten for å komme meg ned til TMB igjen. På vei ned fra fjellet passerte jeg en gammel gård og der fant jeg tak over hodet. Det regnet kraftig nå.

Bygningen var delvis ramlet sammen og var ikke beboelig men det bar likevel tydelig preg av nylig aktivitet. Ølflasker og matemballasje av nyere dato lå strødd rundt omkring. Kanskje jegere som hadde vært her og brukt det som ly? Det ga meg dårlige vibber å være her og jeg tippet nesten av stolen da noe fløy forbi hodet mitt. Det var ei Linerle som hadde rede sitt rett bak der jeg satt😅

Regnet ga seg etter hvert og jeg presset på for å komme meg til hytten før tordenværet kommer . En liten halvtime senere var jeg fremme ved hytten. Jeg bestilte meg en pasta ragu til lunsj og benyttet anledningen til å lade telefonen. Bare et kvarter senere hørtes buldtingen av tordenværet som nå passerte over området. Det ga seg etterhvert men ble etterfulgt av et intens regnvær. Jeg ventet det av i hytten og så med gru på å sette opp telt i regnvær med søkkvått underlag om det ikke ga seg snart. Jeg vurderte å gå ned til veien og ta buss til Courmayeur og finne overnatting der.

Etter to timer ga regnet seg endelig og jeg jeg satte avgårde for å finne teltplass. Like før der nedstigningen til Chalet Val Ferrett starter fant jeg et perfekt sted å sette opp teltet. Det ligger litt unna løypa og på en liten høyde slik at regnvannet renner unna og ikke samles under teltet. Her ligger jeg også helt flatt og slipper å gli på liggeunderlaget. Jeg var ikke før kommet meg inn i teltet før det begynte å regne kraftig igjen. Jaja, nok en gang flaks med timingen.

Det ble Chicken Curry til middag i dag. Den ble vellykket i dag også 😅

Total distanse gått: 16 km
Total stigning: 1482 m

I løpet av natten var det en periode med sterk vind og mye regn og jeg våknet av dette og ble bekymret for at vinden skulle løsne bardunfestene. Jeg angret på at jeg ikke hev tunge steiner på disse, men pluggene holdt heldigvis stand. Jeg la da også merke at det var blitt veldig kjølig. Temperatursensoren på sekken målte bare 4 grader. Men jeg hadde det godt og varmt i soveposen så det bekymret meg ikke så mye.

Jeg hadde satt alarmen på kl 7 for å få pakket ned teltet så tidlig som mulig. Da denne ringte regnet det intenst på teltduken og jeg bestemte meg fort for å utsette dette en stund til. Jeg sovnet igjen og våknet av at solen varmet opp teltduken. Deilig😀! Da var klokken blitt 9. Regnet hadde stoppet men teltduken var fortsatt ganske våt.

Planen var å gå til La Fouly og ligge på campingplassen der i dag. Hvis været ble bra ville teltet tørke fort. Ytterteltet ble pakket ned vått i en bærepose jeg hadde i sekken. Mens jeg pakker ser jeg det går flere grupper på vei til Val Ferret. Klokken 10 var jeg i gåingen.
Det blåste en iskald vind og det var bare 8 grader men solen varmet godt og gjorde det likevel behagelig i t-skjorta mi😊 Dette er perfekt turvær!

Fjellene på andre siden av dalen blir veldig framtredende i den kjølige og klare luften. Skyer rundt toppene skaper magisk stemning og jeg tar alt for mange bilder. Nå får jeg endelig se de fjellene jeg har vandret rundt i flere dager.

Etter en halvtime er jeg nede i dalbunnen og passerer hytten Chalet Val Ferret. Her sitter det en del hikere og spiser og jeg vurderer et øyeblikk å stikke innom for en kopp kaffe. Men både frokost og kaffe er allerede inntatt så det ville være sløsing med penger. Det er jo ikke billig på disse fjellhyttene.

Jeg fortsetter opp dalen langs bilveien som går her til denne stopper. Herfra går stien bratt opp ved siden av en flott foss. Et par hundre høydemeter lengere opp flater den ut og følger fjellet en kilometer til før den igjen stiger hundre meter opp til Rifugio Elena. Denne hytten er ikke i drift av en eller annen grunn men jeg tar likevel en kort pause her for å spise litt snacks.

Fra Elena er det ca fem hundre høydemeter opp til Grand Col Ferret (2537 moh) som er etappens høyeste punkt. Veien opp er bratt og tung og har aldri noen flate partier som man kan ta seg igjen i. Det er også flere guidede grupper på vei opp og de stopper ofte for å ta pause eller når guiden skal fortelle noe eller samle flokken. Veldig irriterende å ligge bak disse for de blokkerer stien når de stopper. Det er ikke så enkelt å passere utenfor heller her.

Etter en time er jeg oppe på passet. Dette passet er også grenseskillet mellom Italia og Sveits noe som betyr at jeg fra nå vandrer i den Sveitsiske delen av TMB. Her blåser den iskalde vinden godt og det frister ikke å sette seg ned å ta noen pause. Jeg tar raskt noen bilder og fortsetter ned på andre siden. Her slynger stien seg nedover gresskledde koller først før den så runder rundt fjellet og og går bratt ned til fjellhytten Reverse de la Peule. Her spiser jeg en veldig god lunsj, brødskiver med skinke og ost gratinert i ovn. Det var mye bedre enn det høres ut.

Fra dette punktet følger TMB en kjerrevei ned i dalen til La Foluey. Her anbefaler mange at man i stedet følger stien som går høyere opp for å få bedre utsikt ned mot dalen. Mens jeg spiser lunsjen overhører jeg guiden til en gruppe med engelsk turgåere snakke om denne stien og når de setter avgårde henger jeg meg på. Jeg går et lite stykke etter de men ved et par tilfeller stopper de opp for å vente på meg. Guiden tror jeg er en del av gruppen. Den andre gangen det skjer blir vi enige om at jeg heller kan gå foran😄

Stien følger tregrensen her så man får en vakker utsikt ned mot dalen hele veien. Bortsett fra den guidede gruppen er det ingen andre som går her. Like før La Fouly går stien bratt ned og møter TMB to hundre meter lengre ned. En liten kilometer til og jeg er framme ved campingplassen hvor jeg skal telte i natt.

Det finnes noen restauranter her men jeg er fortsatt mett etter lunsjen og tar meg noen skiver baguette med chorizo til kvelds i stedet.

Total distanse gått: 18 km 😊
Total stigning: 986 m

Du kan følge meg på kartet her
https://eur-share.explore.garmin.com/torgeirmork

Campingplassen i La Fouley ligger veldig bra plassert ved siden av elven og med flott utsikt mot fjellene. Her er det dedikerte plasser for TMB vandrere helt nært servicehus og spisesal med wifi. Meget hendig med andre ord.

Det kostet vel en hundrelapp for å slå opp telt der og bruke fasilitetene. Men jeg så hikere som kom etter meg sette opp telt uten å betale. Det var ingen kontroll på dette og man får ikke kvittering.

Teltet ble helt tørt utover ettermiddagen. Da jeg la meg i ellevetiden var det stjerneklart og veldig kaldt. Det var mye fukt i lufta og gresset var vått hvilket betyr at det er kondens.

Da jeg våknet neste dag var ytterteltet full av kondens og det var også kondens inne i innerteltet. Dette har jeg ikke opplevd før. Bunnduken var våt på innsiden. Man vil ikke ha kondens i innertelt for da blir klær, sovepose og underlag også fuktig. Hadde et lite håp om at sola skulle tørke opp fukten på morgenen men der hadde jeg bommet på teltplasseringen. Sola var bak noen høye grantrær nå og ville nok ikke treffe teltet før mye senere på dagen. Det ble pakket ned enda våtere i dag enn i går.

Dagens etappe regnes for å være den letteste og også den minst spektakulære delen av TMB. Man vandrer for det meste gjennom skog her med noen lysninger innimellom hvor man kan se små tettsteder eller gårder nedenfor.

Fra La Fouley går løypen på en kjerrevei langs elva nedover dalen. Etter en kilometer forlater løypen kjerreveien og fortsetter nå på sti høyere opp i skogen. Det er store grantrær her så det blir skyggefullt og mørkt. Solen tar godt nå så akkurat det gjør meg ikke så mye.

Etter syv kilometer passerer man tettstedet Praz de Fort. Dette er et flott lite sted med gamle trebygg og flotte pyntede hager. Her er det også et par spisesteder og jeg bestemmer meg for å kjøpe lunsj på et av disse. Det passer bra i forhold at jeg nå er halveis på denne etappen. Det blir en cola og bruschetta. Bruschettaen var overaskende god til å være i Sveits😅. Synes det var flott å vandre gjennom dette området og det ble nok etappens høydepunkt (bortsett fra målet da).

Neste delen av etappen går nede langs elva igjen og krysser den etterhvert og følger så bilveien et lite stykke før den tar av inn i skogen igjen. Nå begynner den tyngste delen av denne seksjonen. Champex ligger mellom to fjell fire hundre meter høyere opp enn der veien går. Høyden i selv er ikke så ille, men løypa går gjennom tett skog og deler av den er lagt om pga. skogsarbeid. Denne delen er svært bratt og er veldig krevende i varmen. Tror dette overrasker mange da løypen ikke skal over noe pass og det ikke forventes noe klatring.

I slike bratte stigninger er det stor hjelp å gå med staver. Jeg har aldri vært noe stor fan av å gå med staver tidligere da jeg synes de bare er i veien. Denne turen har omvendt meg helt. Bruker man stavene riktig er det stor avlastning på lår og knær både opp og ned stigninger. Man merker dette spesielt med tung sekk. Man klarer å holde det gående i bratte bakker uten å bli sur i lårene. Jeg kommer nok heretter alltid å gå med staver når jeg går med sekk. Spesielt hvis jeg skal ferdes i mye kuppert terreng slik som det er her.

Den tunge stigningen opp til Champex belønnes med et vakkert skue når man kommer frem. Denne idylliske plassen er som et postkort med et lite vann inneklemt mellom de to fjellene La Breya og Li Blanche. En klynge med hoteller ligger langs vannet på den ene siden og en flott promenade med badeplasser på den andre siden. Her er det supbrett, pedalbåtutleie og fiskemuligheter. Det går også stolheiser til toppen av La Breya om man ønsker bedre utsikt over området. Det er et alpinanlegg på andre siden av fjellet som er grunnlaget for denne.

Jeg hadde forhåndsleid rom på hotellet Au Vieux Champex. Dette ligger midt i klyngen med hoteller, nært restauranter og med matbutikken rett over gata så utmerket plassering Rommet var en positiv overraskelse. Det var større enn forventet med eget soverom og stue med kjøkkenkrok. Og kanskje det aller beste er balkongen som har fin utsikt over vannet og fjellene rundt.

Jeg henger teltet til tørk på balkongen sammen med klærne jeg har vasket i vasken med shampo😄 Etter en veldig nødvendig dusj og med rene klær på vandrer jeg ned til hotellets egen restaurant for en ordentlig middag. Her spiser jeg kullgrillet entrecote med chips og noe mos av et eller annet slag. Det blir blåbærpannacotta til dessert. Hva denne skøyen kostet tør jeg ikke si men heroin er nok billigere. Men det var virkelig godt så det var det verdt. Jeg får heller spise nudler resten av turen😅

Total distanse gått: 17 km 😊
Total stigning: 565 m

Du kan følge meg på kartet her
https://eur-share.explore.garmin.com/torgeirmork

Dagens etappe har en variant som går via passet Fenetre d'Arpette hvor det skal være spektakulær utsikt mot isbreen Trient og fjellområdene rundt. Denne går atskillig høyre opp en den tradisjonelle løypen. Passet er faktisk like høy som Col de Fours, altså 2665 moh. Det har vært mye snø her tidligere og det har vært frarådet å gå denne helt inntil nå.

Når jeg planla turen var denne varianten høyt på ønskelisten så det var skuffende at det nå så ut til at jeg måtte skrinlegge det. Men dagen før var det flere som hadde gått denne og meldte at det var fine forhold der. Det var nå ikke så vanskelig å bestemme seg. Været var også helt perfekt så da var det ingen tvil.

Dette er en svært krevende tur hvor det skal klatres 1200 høydemeter og deretter gå ned nesten 1400 meter i løpet av 16 km. Løypen starter i utkanten av Champex, der gondolen går opp til La Breya. Der går den inn i skogen og følger en vannkanall en kilometer til den møter ei elv. Herfra klatrer den opp femti meter til hytten Relais dArpette.. Den følger så dalen gjennom skogen tre kilometer. Nå begynner stigningen for alvor. Det blir bare bratt fra dette punktet. Terrenget her er bjørkekratt og stein.

Etter hvert blir det større stein som må manøvreres over eller rundt. Stegene man må gjøre her får syrefesten i gang i lårene. Det er ikke til unngå. Når endelig dette området er passert gjenstår den svært bratte stigningen opp til passet. Først noen hundre meter på snø, deretter på løs steinmasse. Det ble mange pauser opp denne stigningen.

Om ikke stigningen hadde tatt pusten fra meg så gjør utsikten på toppen det. Den er fantastisk! Her blir det en lang pause hvor det knipses bilder i alle himmelretninger og inntas lunsj. En baguette med salami og en Cola Zero. Dessverre hadde Colaen ligget mot siden av sekken som var utsatt for sol og var varm.

Nedstigningen på andre siden er ikke mindre bratt. Her også er det stein og lausmasser som gjør at en må ha fokus hele tiden. Et feilsteg her kan bli skjebnesvangert for resten av TMB eller kanskje enda verre. Det er også flere høydemeter som skal forseres her og det tærer på knær og lår.

Nedstigningen føles endeløs men etter to timer flater det endelig litt ut. Nå er jeg nede i skogen og terrenget blir gradvis enklere å gå i.Det er selvfølgelig mye varmere her enn på passet og svetten siler mens jeg pusher på for å komme ned til Trient og få en bra teltplass på campingen der.

Det blir en kjapp stopp på Biviette de Glacier de Trient for forfriskning. Resten av løypen ned til Trient følger en flat trase som tydeligvis er en populær turløype for de lokale her. Jeg misser selvfølgelig avstikkeren ned til Trient og oppdager ikke dette før jeg er ved Col de la Forclaz, en kilometer forbi stiskillet. Det er bare å snu å gå tilbake igjen.

På Campingplassen er det selvfølgelig begynt å bli fyllt opp med telt. Jeg finner likevel en brukbar plass til slutt. Det er også en Refuge her som har middagsservering i et par store telt som står ved siden av hytten. Her var jeg for sein for det er selvfølgelig ingen ledige plasser. Det gjør det ekstra surt at man bommet på stien.

Det er mange amerikanske ungdommer på campingen og de tar mye plass. Fellesrom for matlaging er beslaglagt hele ettermiddagen så andre ikke slipper til. Middagen blir derfor tilberedt i teltet.

Total distanse gått: 17,4 km
Total stigning: 1210 m

Når jeg planla denne turen, la jeg opp til å følge de etablerte/anbefalte etappene for TMB. Denne er delt inn i elleve etapper med varierende lengder og vanskelighetsgrad. Opplegget er slik at man kan spise lunsj på en hytte eller i en landsby og overnatte i hytte eller på hotell. Hvis man ligger i telt, finnes det stort sett en mulighet for det også ved etappens endepunkt.

De fleste etappene begynner med en tung stigning, og når det er sol, ønsker man å være tidlig ute for å gå mens luften fortsatt er kjølig. Problemet med dette er at man oftest er tidlig ferdig med etappen. Har man bestilt plass på hyttene eller hotellrom, kan man heller ikke gå videre til neste etappe. Det blir ofte lange lunsjer for å dra ut tiden. Ligger man på campingplass, kan man henge sammen med andre turgåere som også er tidlig ferdig. Om jeg skulle gjøre TMB på nytt en gang, ville jeg slått sammen flere av etappene og brukt kanskje sju eller åtte dager på hele turen. Det er fullt mulig.

Også dagens etappe fra Trient begynner rett på en forholdsvis bratt stigning, og man skal klatre ni hundre meter opp til passet. Jeg ønsker derfor å starte tidlig og har satt alarmen på kvart på seks. En halv time senere er jeg i gang med gåingen. Stien snor seg bratt opp gjennom skogen i sikksakk-svinger. Luften er kjølig nå, men jeg blir likevel svett da det ikke er vindpust her.

En time senere er jeg ute av skogen, og det blir lettere både å puste og å gå. Nå ser man også passet man skal over, lenger fremme. Stien skrår opp langs dalsiden mot passet, og solen skinner nå på den siste halve delen. En time senere er jeg oppe på Col de Balme (2200 moh).

Her ligger hytten Refuge Col de Balme, og jeg stopper her for en Fanta og en kaffe. Jeg fyller vann på flaskene mine før jeg fortsetter mot Tre Le Champ. Kort tid etter at jeg forlater passet, er jeg tilbake i Frankrike (Viva la France 😊). Man får nå en fantastisk utsikt mot Mont Blanc og ser også fjellområdet Grand Balcon Sud, hvor jeg skal tilbringe de to neste dagene. Det er faktisk første gang jeg ser selve toppen av Mont Blanc på denne turen.

Stien går etter hvert ned langs et heisanlegg til Col des Posettes (1997 moh). Den stiger så opp igjen på andre siden mot toppen av fjellet Aiguillettes des Posettes (2201 moh). På toppen tar jeg meg en lengre pause på en benk som er utplassert der. Klokken er ikke blitt ti ennå, og jeg har ikke langt igjen til jeg er framme ved Tre Le Champ. Jeg fortsetter først ned langs ryggen av fjellet og deretter ned gjennom skogen i sikksakk-svinger (switchback) til jeg er framme ved campingplassen ved Tre Le Champ.

Klokken er blitt elleve, og jeg er fremme ved det som opprinnelig var dagens mål. I Tre Le Champ ligger hytten Auberge la Boerne, hvor de har en liten campingplass for telt, overnattingsplasser og en restaurant. Restauranten har ikke startet lunsjserveringen ennå, men brus kan jeg få. Mens jeg drikker den, bestemmer jeg meg for å gå halveis inn i neste etappe siden jeg har så mye tid igjen av dagen. Det er også her en ganske heftig stigning i starten, så å slippe å begynne med det neste dag ville være en fin avveksling. I løpet av denne stigningen er det også flere stiger og trapper i fjellet som må forseres. Ikke alle er like glade i disse, og det er mulig å ta en alternativ vei opp her.

Jeg trenger å handle mat for de neste dagene, så jeg går ned til Argentiere, hvor det finnes et supermarked. Her er det flere restauranter, og jeg er sulten på noe junkfood til lunsj, så jeg velger den som har dette på menyen. Jeg bestiller en Angusburger med bacon, og når den kommer, blir jeg en smule overrasket. Hamburgeren har rødt hamburgerbrød, og med sesamfrøene på toppen ser det ut som en fluesopp. Det så ikke så appetittlig ut, men burgeren var saftig og smakte veldig godt – det var en av de beste burgerne jeg har smakt. Jeg blir sittende en lang stund på restauranten før jeg går til supermarkedet. Jeg trenger å la maten sige før jeg begynner å gå.

Når handlingen er unnagjort, går jeg tilbake til Tre Le Champ og finner stien som går i retning La Flegere. Det er også her rett på stigning i skog med switchback-svinger. Nå varmer solen godt, og det blir fryktelig tungt å gå opp disse svingene. Jeg skal klatre opp ni hundre meter for å komme til området hvor jeg skal sette opp teltet mitt. Det er like ved et vann rett under Refuge du La Blanc.

Når jeg endelig kommer opp av skogen, har jeg en fjellvegg rett foran meg. Jeg følger denne sørover et stykke til jeg kommer til stigene. Her er det kø med folk som skal ned, så det blir en del venting. En villgeit, Ibex, går og beiter rett ved siden av. Den er tydeligvis godt vant med folk. Stigene er helt greie å klatre, selv med sekk.

Etter å ha passert stigene, fortsetter stigningen i svinger oppover barfjellet til man kommer til høyden Aiguillette d'Argentiere. Herfra kan man nå se Refuge du Lac Blanc. Det er et stykke å klatre, legger jeg merke til. Etter en time er jeg framme ved vannet hvor jeg skal overnatte. Klokken er blitt kvart over seks. Det er allerede mange turgåere her, og de har funnet plass til teltene sine. Jeg finner også en bra plass for mitt, midt mellom to elvestryk. Det er imidlertid ingen som har satt opp teltene ennå. Reglene for villcamping er at teltet ikke kan settes opp før klokken sju på ettermiddagen og skal være tatt ned klokken sju om morgenen. Alle overholder dette, men jeg setter likevel opp innerteltet for å få luftet det før jeg tar på ytterduken. Det var litt fuktig da jeg pakket det ned om morgenen. Klokken sju er alle teltene satt opp.

Til middag ble det en marokkansk gryterett jeg kjøpte på supermarkedet. Den var god, men griset til kokekaret mitt skikkelig. Da jeg holdt på å vaske det i elven, passerte en stor ibexbukk rett ved siden av meg. Jeg skvatt så at jeg holdt på å miste karet i elva. Jeg fanget det akkurat før det for utfor stryket. Flott opplevelse og perfekt avslutning på en lang og slitsom dag.

Total distanse gått: 26,6 km
Total stigning: 2100 m

Jeg hadde alarmen på halv sju for å få pakket ned teltet før sju. Den alarmen hørte jeg ikke i det hele tatt på grunn av støyen fra fossene rundt meg. Jeg våknet selv halv åtte og kikket ut gjennom teltåpningen. De fleste teltene sto fortsatt oppslått. Ingen stress, altså.

Jeg tok det med ro i stedet, spiste frokost og leste nyheter på telefonen. Teltet ble ikke pakket ned før halv ni, og da var jeg ikke den siste. Jeg er usikker på hvor strenge de er på dette i Frankrike og hvilke konsekvenser det får om man bryter reglene. Hensikten med reglene er å forhindre langtidscamping.

Det kom tåkeskyer rullende oppover fjellsiden, og fra blå himmel og sol ble det plutselig tett tåke. Og like plutselig ble det klart igjen. Jeg vurderte om jeg skulle gå opp til Refuge de Lac Blanc, som ligger hundre og femti meter lenger opp, eller gå ned til TMB, som lå noen hundre meter lengre ned. Jeg tok avgjørelsen i stikrysset – det ble refugen. Det kunne vært godt med en ordentlig kopp kaffe før jeg satte i gang til dagens mål.

Refugen ligger like ved et lite vann (Lac Blanc) som fortsatt er islagt. Det var kun en liten råk som var åpen nær elveutløpet. Et ungt par som jeg har møtt mange ganger på denne turen, var også der. Mens jeg drikker kaffen, ser jeg at gutten kler av seg klærne til bare shortsen og hopper ut i råken for å bade. Å dukke under i det isvannet synes jeg er spenstig gjort. Jeg fikk nesten hjerteinfarkt bare av å se på.

Dagens mål er å gå forbi stigningen på neste etappe og finne meg en teltplass nær den første hytta etter dette. Det er greit å ha en backup om været skulle bli dårlig. Jeg er glad jeg gjorde unna den tunge stigningen på dagens etappe i går og slapp å starte med den. Nå er det bare nedstigning til Refuge La Flegère (som skulle vært dagens mål), som ligger fem hundre meter lengre ned. La Flegère ligger rett nedenfor en heisstasjon, og opp hit kommer det mye folk som skal gå turer eller se på utsikten. Jeg møter veldig mange familier og grupper på tur opp mot Lac Blanc. Det blir mye "bonjour" på tur ned. Jeg stikker innom hytta for å lade batterier og telefonen og kjøper brus som påskudd for å være der. De har ikke noe matservering der, dessverre. Når jeg har fått noen flere knepp på powerbanken, sier jeg meg fornøyd og vandrer avgårde igjen.

Neste etappe går til restauranten Altitude 2000. Stien hit følger fjellet sørover, nesten uten noen stigning før mot slutten. Her krysses flere alpinbakker, og det er heiser i alle retninger. Dette er et svært alpinanlegg jeg går gjennom nå. Restauranten er knutepunkt for mange av heisene her og ligger rett nedenfor fjellet Brevent, som kommer til å bli dagens høyeste punkt.

Jeg stikker innom restauranten for en lunsj. Det var dårlig med utvalg på menyen, så det ble pølse og chips som fristet mest. Det var servert som en skål med hundemat: en haug med chips og to pølser kastet på toppen. Det dryppet frityrolje fra chipsen, og pølsene var svartbrent på to sider, som om de var varmet i et toastjern. Chipsen var så fet og ekkel at jeg ikke klarte å spise den. Og grillpølsene fra Nordfjord hadde lett slått disse pølsene i en blindtest, og det skulle vel si det neste. De var dessuten frosne i midten. Verste måltidet på lang tid, og som jeg attpåtil betalte 17 euro for. Er det mulig? Mens jeg satt der, ble det samlet inn mange tallerkener med mye rester på. Det så ikke ut til at burgeren eller salaten smakte noe bedre de heller. Jeg ble mektig irritert av denne opplevelsen og synes det er ille at de utnytter hordene med turister som aldri kommer tilbake likevel.

Jeg får betalt, tar på meg sekken og forlater stedet. Fra restauranten er det rett på bratt stigning i svinger oppover fjellsiden. Første mål er passet Col du Brevent (2368 moh), som ligger tre hundre meter høyere enn restauranten. Midt i stigningen kommer jeg på at jeg glemte å fylle vann før jeg dro. Jeg begynner nå å bli tom. Får håpe det er å få tak i på toppen av Brevent, hvor det går gondol fra Chamonix. Det tar en halvtime opp til passet, hvor det fortsatt ligger mye snø. Stien følger nå baksiden av Brevent og kommer opp på motsatt side av der gondolen kommer opp. Det tar ytterligere en halvtime før jeg er framme ved toppen av Brevent (2525 moh). De var i ferd med å avslutte for dagen, og jeg rakk akkurat å handle noen flasker med vann og et par bokser brus før de låste døren der. Flaks!

Jeg tar noen bilder fra toppen og fortsetter ned mot Refuge de Bellachat (2130 moh). Ned fra toppen er det først litt bratt og steinete nedstigning, men etter et par hundre høydemeter følger den en fjellrygg et par kilometer til et stikryss, der nedstigningen til hytta begynner. Fra stikrysset ser jeg flere telt som er slått opp, lenge før tida. Jeg fortsetter ned mot hytta, for jeg vet at det skal være bra teltplasser like ovenfor der hytta ligger. Jeg kommer til dette stedet samtidig med en kar fra England som også leter etter teltplass. Det er ingen telt her fra før, og det er god plass til oss begge, så vi slår opp teltene våre med passe avstand. Vi overholder heller ikke reglene for villcamping og har teltet slått opp halv seks.

Dette er siste natt i telt, og i dag var nest siste etappe på TMB. Nå gjenstår kun tolv hundre høydemeter og syv kilometer ned til Les Houches.
I morgen blir det hotellseng, dusj og skikkelig middag. Det ser jeg fram til.

Total distanse gått: 17 km
Total stigning: 1036 m

I dag var den siste dagen på TMB. Ettersom jeg gjennomførte den siste klatringen i går, hadde jeg kun nedstigningen til Les Houches igjen i dag – altså bare sjarmøretappen. Teltplassen jeg lå på i natt, hadde nydelig utsikt mot Mont Blanc. Den lå ganske høyt og eksponert på fjellet, i ca. 2200 meters høyde, men værmeldingen meldte ikke dårlig vær, så jeg følte meg trygg. Jeg har brukt appen Meteoblue for å sjekke værmeldingen her nede, og den har vist seg å stemme forbausende bra hver dag.

I løpet av natten var det flere Ibex rundt teltet. Jeg trodde først det var folk, men hørte etter hvert at det var dyr som spiste gress. Dette fikk jeg bekreftet litt senere på natten da jeg måtte ut et ærend og nesten gikk rett på en. Jeg vet ikke hvem som skvatt mest av oss 😄 Det var flere villgeiter som gikk og beitet i området. Ute var det stjerneklart og veldig kaldt. Jeg sjekket temperaturen på sensoren; den viste null grader! Jeg måtte ta på meg Aclima-undertøy for å få varmen igjen i soveposen.

Litt over sju våknet jeg av at solen varmet opp teltet. Jeg hadde det ikke travelt i dag, og etter at frokosten var inntatt, satte jeg meg ut på et underlag og nøt soloppgangen mens jeg beundret det imponerende fjellmassivet på den andre siden av dalen. Det går hyppig ras høyere oppe i fjellet på grunn av snøsmeltingen, og buldringen fra dette har jeg hørt gjennom hele natten.

Siden det var den siste natten i teltet, lot jeg det stå oppslått til all fukt var tørket opp av solen. Da slipper jeg å henge det opp når jeg kommer hjem. Det begynner å bli aktivitet i teltleiren ved Bellachat nå, og det er allerede flere grupper som er på vei opp til Brévent.

Klokken kvart over ni var jeg klar til å ta fatt på den siste delen av TMB. Dette er en lang nedstigning som for det meste går i tett granskog, og jeg beregner at det vil ta ca. to timer å gå ned til Les Houches. Jeg stakk innom Bellachat for å fylle vann, men de har ikke tappevann der; jeg kunne imidlertid få kjøpt vann på flaske. Det er likevel ikke så langt til neste vannkilde, så jeg takket nei til tilbudet. En halv kilometer lenger ned passerte jeg en liten elv hvor jeg fikk fylt begge flaskene. Jeg brukte vannfilteret her, for jeg vet at vannet kommer fra myrområder hvor det ferdes dyr.

Halvveis nede i skogen lå en eldre mann på stien, og det jeg antar var konen og datteren hans, prøvde å hjelpe ham opp. De var på tur opp til Bellachat da han fikk et blodtrykksfall og svimte av. Han lå på kanten av stien, nær ved å ramle et par meter ned til stien som fortsatte under. Datteren forsøkte å få ham lenger inn ved å skyve fra siden, mens kona sto på den andre siden og dro i høyrearmen, men han var for tung til å rokke. Jeg forsøkte å hjelpe ved å ta tak i venstrearmen hans, men da ropte kona at jeg ikke måtte dra i den. Han hadde et brudd i venstrearmen og bar den i fatle. I kampens hete la jeg ikke merke til det. Mannen selv var fortumlet og hadde problemer med å prate, men hadde tydelige smerter når vi beveget på ham. Vi fikk etter hvert stabilisert ham slik at han lå bedre lenger inn på stien. Jeg spurte om de ikke burde ringe etter hjelp, men det ville de ikke. De hadde nettopp gitt ham medisin og sa at han ville komme seg om litt. Etter å ha forsikret meg flere ganger om at de ikke trengte mer hjelp, vandret jeg videre. Like etter passerte jeg et veldig "sketchy" område hvor stien går langs en hylle i fjellet med en dyp, bratt kløft under. Hadde han svimt av her, hadde han nok vært død. Med tanke på skaden han hadde i armen, er det uforståelig at de begir seg ut på en slik bratt og lang tur.

Resten av turen gikk jeg gjennom tett granskog og utallige sikksakksvinger. Dette er en uinteressant og ren transportetappe med få utsiktspunkter, og jeg synes nesten synd på dem jeg møtte på vei opp denne veien.

En time senere ankom jeg Les Houches og kunne vandre gjennom portalen som markerer startpunktet for TMB. Ringen er sluttet. Jeg har nå gått rundt hele fjellkjeden Mont Blanc. Totalt har jeg gått 175 km og klatret 11 350 m. Jeg har stort sett gått alle variantene, bortsett fra på den første etappen hvor jeg manglet såler i skoene.

Det har vært en strabasiøs og tøff tur med harde oppstigninger og like bratte og vanskelige nedstigninger. Det har også vært noen dager med dårlig vær. Men det har samtidig vært fantastisk å få vandre i den vakre naturen, nyte utsikten fra fjellpassene, gå gjennom de koselige landsbyene og ikke minst møte alle de flotte menneskene. Alt dette til sammen gjør dette til en opplevelse jeg aldri vil glemme.

Au revoir TMB! Kanskje ses vi igjen 😊

Dagens etappelengde: 7,8 km